Leders beretning - høyt henger de, men plukkes må de

Temperaturen stiger. Ikke bare på kloden, men også i klima- debatten. Der enkelte synes å frykte omstillingen mer enn selve klimaendringene, blir stemmene som etterlyser handling stadig høyere. Klimastreikene til ungdom verden over er et godt eksempel. På ett år er en hel generasjon mobilisert. 

Samtidig ser vi at klimasaken klatrer på den politiske agendaen. Europakommisjonen lanserte i fjor ambisjonen om at Europa skal bli verdens første klimanøytrale kontinent innen 2050. 

Samtidig ble Norges klimaavtale med EU vedtatt i Brüssel. Norge forpliktet seg der til 40 prosent utslippskutt i ikke- kvotepliktig sektor innen 2030. Dette er mål som regjeringen i februar 2020 har varslet økes ved å løfte ambisjonsnivået ytterligere, til 50–55 prosent utslippskutt frem til 2030. 

Høye ambisjoner er positivt – men hva bør prioriteres? Siden det virkelig haster å kutte utslipp, kan det være fristende å konsentrere klimaarbeidet de neste ti årene om lavthengende frukter, altså enkle tiltak som gir umiddelbare klimakutt og direkte uttelling på 2030-målene. Da er det viktig å huske på at 2030 ikke er en målstrek, men en portpassering. Hvis 2030 er tentamen, er 2050 selve eksamen. Når Norge om ti år skal gjøre opp status, er ikke utslippsnivået der og da den fulle fasiten på hvordan vi ligger an. Mye av svaret på hvordan det vil stå til i 2050 kan vi lese ut fra hvorvidt vi innen 2030 har lagt grunnlaget for videre utslippskutt og nødvendig omstilling av økonomien. 

Det er viktig og riktig å kutte utslipp der tiltakene er enkle og løsningene er tilgjengelige, men vi kan ikke begrense oss til å plukke bare disse lavthengende fruktene. Innen 2050 må dette frukttreet være nærmest ribbet, og plukking av lavthengende frukter gjør oss dessverre ikke bedre i stand til å nå fruktene lenger oppe. Tvert om kan det gi en opplevelse av en fremdrift som ikke er der. 

Samtidig som Norge må jobbe for utslippskutt på kort sikt må derfor grunnlaget legges for de virkelig utfordrende – og nødvendige – utslippskuttene som venter oss etter 2030. Dette innebærer at samfunnet allerede nå må investere i ambisiøse teknologiløp det vil ta mange år før man ser de konkrete utslippsreduksjonene fra, men som Norge er helt avhengige av for å nå det virkelige målet; å realisere et lavutslippssamfunn med det velferdsnivået vi er vant med i dag. Enkelte av disse teknologiløpene behøver så lang tid fra idé, forskning og utvikling til kommersialisering og markedsstandard at Norge vil ha store utfordringer med å nå 2050-målene om ikke dette arbeidet allerede er godt i gang når vi skriver 2030. 

I Enova har vi gjennom 2019 sett en rekke eksempler i markedene både på at det plukkes lavthengende frukter og at det utvikles metoder for å sanke resten av treet. 1 484 prosjekter i norske virksomheter med samlede tilsagn på 5,2 milliarder kroner er ny rekord for oss, målt både i antall prosjekter og kroner. Sistnevnte rekord er satt med drahjelp av en annen milepæl, nemlig støtten på 2,3 milliarder kroner til verdens største flytende havvindpark – det største enkelt- tilsagnet til Enova noensinne. 

Havvindprosjektet Hywind Tampen er et glitrende eksempel på hvordan Enova kan bidra til å bringe en teknologi som er nødvendig for lavutslippssamfunnet ett steg nærmere kommersialisering. Lykkes Norge med å bygge en industri for flytende havvind, vil det ha positive ringvirkninger både for klimautfordringen og norsk næringsliv i lang tid fremover. 

I dette perspektivet har prosjektet potensial til å bli et av Norges aller største bidrag i den globale klimakampen. 

2019 var også fylt med en rekke andre meget lovende teknologiprosjekter. Her kan vi nevne prosjekter som solcelle- innovasjonen hos REC Solar, varmelagring hos Kvitebjørn Varme, ASKOs autonome fraktefartøy og over 200 millioner kroner til åtte prosjekter som skal demonstrere morgendagens løsninger for et robust energisystem i stor skala. 

Det er de store og innovative prosjektene som ofte får størst oppmerksomhet, men det er ikke nok at teknologiene utvikles. 

Like viktig er det at teknologiene deretter spres og tas i bruk i tilstrekkelig monn. Også i så måte har 2019 vært et godt år. Enova fikk i løpet av året oppdraget om å forvalte det nye Nullutslippsfondet, en samling støttetilbud som skal kutte utslipp i næringstransporten gjennom en effektiv utrulling av nullutslippsløsninger. I tillegg til våre eksisterende tilbud som skal bidra til å øke volumet av ny, tilgjengelig teknologi i transportsektoren introduserte vi støtte til innkjøp av elektriske varebiler som et nytt tilbud i Nullutslippsfondet. Dette er også det første av Enovas støttetilbud overfor næringslivet med automatisert og umiddelbar søknadsbehandling. Støttetilbudet fikk god mottakelse og meget rask respons i markedet. 

Sammen viser havvindparken og elvarebilene det vide spennet i det som skal være Enovas bidrag til omstillingen; fra tidligfase utvikling av de virkelig store teknologiske løftene som må til for å bygge lavutslippssamfunnet, til økt volum av de løsningene som allerede er tilgjengelig, men som sliter med å finne fotfeste i markedet. Når teknologiene har kommet seg over den kneika, er det på tide for Enova å trekke seg ut og la andre virkemidler – som lover og reguleringer – ta over. 

I byggsektoren har vi et ferskt eksempel på dette. 2019 var det siste året med direkte klimagassutslipp fra norske bygg, etter at forbudet mot fossil oljefyring trådte i kraft 1. januar 2020. Enova har vært med på å berede grunnen for dette forbudet gjennom å støtte omlegging til fornybare løsninger både i hus- holdninger og yrkesbygg. Men selv utslippsfrie bygg har en viktig oppgave i den videre omstillingen, og Enovas fokus i bygg- sektoren blir nå å redusere energibruken og begrense belastningen på strømnettet gjennom effektreduserende tiltak. Her er det viktig at bransjen er med på laget, og selv om Enova har hevet lista for hvilke tiltak vi er med på å støtte – og dermed krever at aktørene strekker seg lenger – opplever vi god pågang fra byggsektoren. 

Også norske boligeiere er med på omstillingen som aldri før. I fjor utbetalte vi til sammen 334 millioner kroner i støtte til 20 789 energitiltak i norske hjem. Begge tallene er historisk høye. Utfasing av 2 848 gamle oljefyrer er bare en liten del av forklaringen – vi opplever uavhengig av dette en jevnt økende interesse for å heve energistandarden hjemme. 

Kunsten å spise en elefant er som kjent i små biter, og selv om vi skal gjennom en stor omveltning frem mot 2050, er det ikke sikkert den vil oppleves som uoverkommelig underveis. Vi har store forandringer i hverdagen foran oss de neste tretti årene, men det har vi jo også bak oss. Ser vi tretti år tilbake, 

besto hverdagslivet blant annet av fasttelefon, manuelt utfylte selvangivelser, sjekkhefter og giroer man måtte i banken for å betale. Kunnskap ble solgt på dørene i form av Store norske leksikon. Teknologiutviklingen som ligger bak alt dette har preget hele samfunnet, både oss som enkeltindivider, bedrifter og næringsliv. Samtidig oppleves dette i dag neppe som noe offer. De fleste vil tvert imot kanskje si at denne utviklingen har gjort livene våre bedre – det har vært en villet og nødvendig omstilling. 

Når Enova nå opplever økt aktivitet og innsatsvilje både i næringslivet og hos befolkningen, er det kanskje et uttrykk for en tilsvarende økt aksept for den nye omstillingen? 

Fra Enovas ståsted var 2019 et viktig steg i riktig retning, men et steg har liten verdi uten stegene som følger etter. Uavhengig av bransje bør derfor følgende være utfordringen for de avgjørende ti årene vi har foran oss: Jobb aktivt med tiltak som kan kutte utslipp i dag, men ikke mist av syne de langsiktige oppgavene omstillingen krever av oss. 

Vi har troen på at når Norge i 2030 ser bakover på disse ti årene, er det med stolthet over hva vi som samfunn har fått til, og med en visshet om at 2050-målene er innen rekkevidde. Enova vil spille på lag med alle gode krefter for å få dette til.