Det er Zerokonferansen i 2010, og de som har sitt å si om klima er på Gardermoen: Statsminister Jens Stoltenberg, polfarer Børge Ousland og lederen av FNs klimapanel, Rajendra Pachauri. Pluss litt stjernedryss fra mannen bak Live Aid, Bob Geldof. Den sulamitten.

På scenen står Svein Richard Brandtzæg, daværende konsernsjef i Hydro. Han snakker varmt om plusshus i Europa. Det er bygninger som i løpet av sitt liv på kloden produserer mer energi enn det som går med til å produsere materialer, bygge, drifte og til sist rive det hele ned igjen.

Brandtzæg legger ut om testsenteret sitt i den knøttlille kommunen Bellenberg sør i Tyskland: En futuristisk bygning kledd i aluminium og solceller. Med en høyteknologisk varmepumpe som gjør at bygget produserer fem ganger så mye energi som den forbruker.

Midt i presentasjonen, bryter Einar Håndlykken inn. Han er Bellona-lederen som startet Zero på begynnelsen av 2000-tallet.

–Det er veldig fint det du prater om, begynner Håndlykken, henvendt til Hydro-sjefen, før han legger til:

–Men hvorfor får vi ikke slike norske bygg?

ENOVA PÅ SCENEN

Det blir stille et øyeblikk, før de begynner å snakke til hverandre på scenen. Om at det kanskje kunne være mulig å få til en bygning som viste vei. Gjort mulig av de aller klokeste hodene.

Håndlykken kikker utover forsamlingen.

–Jeg syntes jeg så Nils Kristian Nakstad her i stad. Du er vel ikke tilfeldigvis i salen? spør Håndlykken.

Jo da, Enova-sjefen tar et steg opp på scenen, og får en mikrofon i hånden.

–Ja, det er mulig, begynner Nakstad.

–Vi ønsker at de tøffeste og de mest ivrige når målene sine, forsikrer Enova-sjefen, før han legger til:

–Og jo høyere ambisjoner en har, jo høyere er støtten.

TRE PÅ RAMS

Et drøyt år etter Zerokonferansen, få uker før jula ringte inn i 2011, var det ikke tegnet en eneste strek på det som skulle bli Powerhouse på Brattørkaia i Trondheim. Men noe hadde tross alt skjedd. Rockheim hadde reist seg opp fra det som tidligere var et mel-lager. Samtidig var det satt i gang store planer for resten av byggene som også skulle få æren av å stå med utsyn mot Munkholmen og Trondheimsfjorden.

På nabotomta til rockemuseet var det planlagt et passivhus. Oppvarming og kjøling skulle gjøres av en svær varmepumpe som sugde varmen fra sjøen, førti meter under havflata. På taket skulle folk med grønne fingre plante naturtorv som sinker både regn, slaps og snø på sin ferd nedover, og sørge for å gjøre livet mindre kaotisk på bakkenivå når himmelens sluser åpner seg for fullt. Noe det gjør ofte nok i Trøndelag, skal sies.

Alt i alt; top notch på den tiden.

PLUSSHUS 63 GRADER NORD?!

Så handlet det om å toppe dette til det neste bygget i rekken: For like ved var det nok et bygg på trappene. Et som BI-studentene senere skulle flytte inn i. Et bygg med solceller, kloss ved der Hurtigruta legger til kai. Enda mer miljøvennlig enn naboen.

Så var det Powerhouse sin tur. Den tredje i rekken av bukkene bruse, så å si. Det skulle ligge på Brattørkaia, det også. I Trondheim, på 63 grader nord. En umulighet, ble det sagt. Dette skulle bli noe helt annet: Planetens nordligste og første plusshus.

Men hvordan?

–Jeg kunne ikke en puck om energiregnskap da, sier Tine Hegli, professoren som nå underviser i sirkulær arkitektur ved Arkitektur- og designskolen i Oslo.

På denne tiden, like før jula 2011, jobbet Hegli i det anerkjente arkitektfirmaet Snøhetta. Det var hun som var satt til å lede designutviklingen av Powerhouse, og som samlet eiendomsselskapet Entra, entrepenørkonsernet Skanska, gjengen i miljøstiftelsen Zero - og med Enova i kulissene som støttet prosjektet.

Snøhetta sto bak biblioteket i Aleksandria og operaen i Bjørvika. Høstet priser her og der, og åpnet kontorer over hele verden. På denne tiden drev de også med å tegne paviljongen og inngangspartiet til museet som skulle bli til minne om terrorangrepet i New York. Pluss forvandle trafikkaoset på Times Square midt på Manhattan til et hyggelig sted å være også for fotgjengere.

Det meislet seg ut to veier videre for det banebrytende byggeprosjektet så langt mot nord:

Å få et bygg med minst mulig varmetap.

Å sørge for å produsere mest mulig fornybar energi.

INGEN KONGER PÅ HAUGEN

Skisser som forklarte sammenhenger mellom form, sol, vind og vær ble viktige for diskusjonen i prosjekteringsgruppa.

– Dette var innovativt. Vi jobbet på en helt ny måte, mot et klart og tydelig felles mål: Å konstruere et bygg som gjør opp for sitt eget material- og energiforbruk ved å produsere mer strøm enn det sluker, forteller Hegli, før hun tilføyer:

– Vi hadde store workshops, der vi arbeidet på tvers av ulike fagfelt, sier Hegli.

Siden målsettingen var ny, var også ansamling av kloke hoder ny. Det var folk som kunne de tre arkitekturfeltene landskap, interiør og bygg. I tillegg ingeniører som har koll på ventilasjon og inneklima. Pluss kolleger som kunne sine felt innen bygningsfysikk og energiforsyningssystemer, akustikk, brann, betong og solstrømsanlegg. Og ikke minst, folk med koll på klima- og miljøregnskap. Legg også til alle praktikerne, økonomer, en nysgjerrig ledelse og folk som kan markedsføring med på laget. Det var slik alle begynte å snakke sammen og utfordre hverandre. Det var ingen konger på haugen. Ingen som kunne si at sånn skal det være og ferdig snakka. Det var summen av alt. Summen av stemmer.

– Det gunstige ved å være uvitende, er at jeg måtte stille de dumme spørsmålene som åpner opp for at også andre tør å nærme seg fagfelt de selv ikke har helt under huden. Det handlet om å bryte ned siloer, sier Hegli.

PARADIGMEN «LESS IS MORE»

Bjørn Jenssen, Skanskas sjefsrådgiver, ordlegger seg på en annen måte:

– Jeg tror det er slik at en bruker 54 minutter på å stille spørsmålene, og de resterende seks minuttene til å løse problemene. Derfor er spørsmålene viktigere enn svarene.

Tidlig i arbeidet ble de enige om å følge ett enkelt prinsipp.

–«Less is more». Å ta i bruk Einsteins metode, som handlet om å gjøre ting så enkelt som mulig, forklarer Jenssen.

Intet mindre enn Albert Einstein, altså. Han smarte fyren som står bak den enkleste ligningen som forteller det revolusjonerende faktum at det er et forhold mellom energi, masse og hastigheten på lyset. For gjengen dreide «Less is more» seg i praksis om å ikke lasse på med teknologi med mindre det var høyst nødvendig. Det skulle alltid ligge et kost-nytte-regnskap i bunn. Slik måtte hver og en tenke grundig igjennom om hva som strengt tatt behøvdes. Hva som kan velges bort, til og med, uansett hvor fancy løsningen syntes å være.

– Det handlet om å oppnå mer med mindre, presiserer Jenssen.

Et annet mantra var prinsippet om at form følger miljø. Bygget måtte være kompakt, det visste alle.

– Vi skulle bry oss aller mest om å nå de ambisiøse målene om å få opp et bygg som gikk i pluss. Da måtte vi bygge deretter, sier Jenssen. Dette skulle lede gjengen til ytterpunktene.

APPELSINEN

Den første skissen kom på bordet. En gigantisk appelsin, umulig å spise i et jafs. Kompakt som bare det.

– Det var kun et tankeeksperiment, begynner Hegli.

– Skissen av globen viste det mest effektive skallet, der forholdet mellom overflate og volum er best mulig. Desto mindre fasaden, jo mindre er tapet av varme til omgivelsene, før hun tilfører:

– Det var en artig tanke, men langt fra intensjonen om hvordan bygget skulle bli.

Så var det solhøstingen, da. Å få et bygg til å produsere nok fornybar energi.

EN BALANSE MELLOM EFFEKTIVITET OG UTTRYKK

I begynnelsen gikk en stor del av analysene også ut på hvordan det var mulig å skaffe nok energi til bygget slik at det gikk i pluss. Solceller virker som en innlysende tanke i dag, men slik var det ikke da. Produksjon av strøm på tak og fasader med bruk av solcelleteknologi var nemlig temmelig nytt i Norge på denne tiden. Teknologien var ikke særlig prøvd på våre breddegrader, selv om den fotovoltatiske effekten ble oppdaget i 1839, for øvrig samme år som fødselsåret til fotografiet.

Men det største problemet var likevel mangel på såkalt innstrålingsdata. Det var ingen registreringer nord for solfylte Kristiansand.

– Jeg synes å huske at vi måtte finne tall fra tilsvarende breddegrad i Sverige, minnes Hegli.

De gikk mange runder før de landet hvilken type solceller de kunne bruke. En balanse mellom å minske miljøfotavtrykket fra produksjonen av selve produktet, og sikre best mulig utnyttelse av den sola som faktisk var til stede på Brattørkaia.

– Og så det estetiske da, mest mulig nøytrale flater og minst mulig refleks og så videre. En mockup med ulike solceller ble satt opp på tomta og vendt rett mot sør. Løsningen ble bygningsintegrerte solceller med cirka 20 prosent effektivitet, sier Hegli.

JAKTEN PÅ DEN DEN OPTIMALE VINKELEN

Noe annet som engasjerte hele laget, og etter hvert hele byen, var å finne riktig vinkel på taket. Et komplisert tilfelle av behov for energiproduksjon, arealbehov og hvor høyt bygge skulle bli, såkalt silhuettvirkning.

– Tilbake på stadiet der globen representerte energieffektivitet, viste solanalysene at en 30 graders helning var det mest effektive. Vi landet etter hvert på 20, og la heller til solstrømspaneler i fasadene der det var gunstigst, sier hun.

DE 13 VINDMØLLENE PÅ TAKET

Det mest radikale forslaget var å gå for den mest effektive energiproduksjonen ved simpelthen å plassere 13 vindmøller som strakk seg ti meter opp fra toppen av bygget. Engelskmennene hadde tidligere syslet med samme tanke. Sommeren 2007 hadde de blant annet plassert en seks meter høy vindmølle på toppen av en elleveetasjes blokk fra 1960-tallet.

– Dette forslaget stoppet på idénivå. Ikke ville det gi nok strøm, og i tillegg ville vindmøllene skape masse vibrasjoner. Såpass at vi i så fall var nødt til å bruke mye mer stål for å stive av bygget slik at det tålte påvirkningen, sier Hegli.

Vinningen gikk opp i spinningen, stikk i strid med «Less is more».

DE VIKTIGE FIRE

Prosjektgruppa hadde et klart mål om å gå i pluss. Da handlet det om å bruke grønn energiproduksjon til å veie opp for miljøbelastningen det er å bygge, drifte og til slutt demontere et bygg. Med andre ord sørge for et energiregnskap fra vugge til grav, definert som et livsløp på 60 år, som siden ble redusert til 50 år i hensikt å matche EUs regelverk. Sentral i denne jobben, var det nasjonale forskningssenteret ZEB Center on Zero Emission Building på Gløshaugen i Trondheim. Dermed måtte alle materialer med i energiregnskapet; fra uttak av råvarer, produksjon, transport fra fjern og nær, montasje, vedlikehold og til sist avfallshåndtering. For å få dette i hop, brukte prosjektgruppa å planlegge etter det som er omtalt som integrert energisystem (Integrated Energy Design - IED). Som i det store og del hele handler om å tenke helhetlig. Sagt med andre ord: en balanse mellom inneklima, miljøpåvirkning og kroner og øre. Energibruken til ventilasjon, belysning og utstyr måtte optimaliseres for alle deler av bygge og for alle faser av byggets drift. Å gå i pluss er å finne summen av alt, og så betale denne summen ned som om det er et lån, der valutaen er grønn energi. Og ende opp med et overskudd.

• Dette fordret et tett, tverrfaglig samarbeid.

• Å tenke helhetlig. Både ved å ta hensyn til passiv og aktiv energibruk, det vil si isolasjon, naturlig lys og ventilasjon og så videre, med teknologier som varmepumpe, solceller og smart energistyring.

• Å gå for energivennlige løsninger så tidlig som mulig, og dermed unngå senere kostnadsblemmer.

• Se de lange linjene. Fra byggets unnfangelse og fødsel til riving og død.

– Vi trodde at energiforbruket på produksjon og frakt av materialene var langt lavere enn energiforbruket vi en behøvde for å drifte bygningen. Det viste seg at materialutslippet var tre ganger større, sier Hegli, før hun tilføyer:

– Det var vår største oppdagelse. Vi lærte noe helt nytt gjennom å se på miljøavtrykket i et livsløpsperspektiv. Vi gikk aldri for standard løsning.

TRIAS ENERGITICA

Den hellige treenighet for gjengen ble å gjøre tingene i riktig rekkefølge, i ånden av Trias Energetica: Det gjaldt først og fremst å finne ut hvor det er mulig å spare energi ved hjelp av såkalte passive løsninger. Det var her den elegante idéen om å bruke trapperommet som ventilasjonskanal kom inn. Dette sparte i tillegg en hel del plass. Varmen fra toalettene kunne også komme fellesskapet til gode. Slike ting.

Det neste er å finne fornybare energikilder, både termisk varme og elektrisitet som sjøvarme, solceller og slike ting. Det tredje og siste er å erstatte fossile energikilder med fornybare. Hvis en først må brukes fossil energi, så bør en sørge for å bruke den kilden med minimal innvirkning på miljøet.

Så kom året 2012. Alt var på stell på tegnebordet, men snart skal prosjektet få seg en real påminner.

«EN MUR MELLOM BYEN OG FJORDEN»

En marsdag i 2012 presenterte gjengen stolt det som skulle bli Powerhouse. Det gikk skeis, såpass må en tillate seg å si.

Ikke en døyt om sjøvarmepumpa. Nada om det ovale atriumet, det som lot lyset slippe inn gjennom midten av bygget. Som folk som befant seg i Søndre gate midt i byen, og som kikket utover mot fjorden ville se med det samme: Ett atrium som lignet et tall. Tallet 0.

I stedet skrev lokalavisen på lederplass om en mur mellom byen og fjorden. Et nytt høyhus som ville gjøre vondt verre.

Alt håp virket å være ute, men kanskje var dette det beste som kunne ha skjedd på Brattørkaia. For få år senere, skal bygningen bli en del av noe langt større.

OMVEIEN HJEM TIL TRONDHEIM

Å gå en omvei kan jo være kjipt. Men kan også være lærerikt. Mens byggingen av Powerhouse i Trondheim lå på is sommeren 2012 og skulle gjøre det i fem år til, begynte jobben med å forvandle en klynge av kontorbygninger fra 1980-tallet i Sandvika utenfor Oslo til et plusshus. Med passivhusstandard for fasadene, eksponerte betongdekker som temperaturregulerende himlinger og trappesjakter som avtrekkskanaler, ble energiforbruket til drift redusert med 90 prosent.

Dette ble klodens første rehabiliterte kontorbygg som gikk i pluss. Et helt unikt prosjekt, noe som beviste at plusshus var mulig.

Likevel: I Trondheim var de i gang med å ta det hele enda et steg videre.

Å DELE ER HALVE GLEDEN

I mai 2017 tok byggingen av Powerhouse endelig til. Planene var lagt, høyden redusert fra tolv til ni etasjer og det var bare å gyve løs. Maskinene sto klare, optimismen stor. Det var null å klage på. Seks år med planlegging var over. Politikerne var fornøyde. Dette skulle bli et miljøbygg i verdensklasse, en fossilfri byggeplass, reist ved hjelp av strøm fra solcellene fra BI-bygget.

– Det var banebrytende å få til et slikt bygg, forteller Svein Nassvik, som på denne tiden var senior prosjektutvikler i Skanska.

Siden starten i 2011 var målet å få til et plusshus. Et plusshus som produserer mer energi enn det den forbruker. Det var opplagt; bygningene på Brattørkaia måtte samarbeide.

Men hvordan?

Nassvik, som i dag er sjefsrådgiver i Skanska og prosjektleder for mikronettverket på Brattøra i Trønderhovedstaden, tenkte sitt:

– Som elektroingeniør synes jeg det var galt å ikke bruke strømmen lokalt. For er det én ting vi vet om strøm, så er det at den velger den miste motstands vei. Trengs den ikke der den produseres, går den rett til naboen, sier han.

Strengt tatt var idéen om kjøp og deling av energi mellom gode naboer opp i dagen. Det er bare å stekke hals, og se på trekkfuglene. Gjennom evolusjonen har de perfeksjonert sine formasjoner for å spare krefter på den lange ferden sin. I havet skjer det samme: Fisker svømmer i stim. Blomster gjør plass til hverandre for å slippe nok sol til alle. Det finnes også et vennskap mellom trærne, på tvers av røtter som er forgrenet med hverandre. Disse underjordiske nettverkene holder altså liv i hverandre ved å utveksle næringsstoffer.

Eksemplene er utallige, men likevel. Bygninger, liksom?

DET SMARTE NABOLAGET

På denne tiden, hadde Enova etablert et søknadsprogram som gikk under den lange tittelen «Konseptutredning for innovative energi- og klimaløsninger i bygg, områder og system». Runde tre i dette programmet handlet om «Løsninger og bygg» og «Energisystem». Dette var spot on for Brattøra Mikrogrind, forteller Bjørn Jenssen, sjefsrådgiveren i Skanska og kollega av Nassvik.

En høstdag i 2017 sendte Skanska i vei søknaden til Enova. Planen var at de tre bukkene bruse skulle dele solenergien og varmen seg imellom. Dette skulle bli gjort mulig blant annet også av en varmepumpe som Jenssen på sine omvisninger i kjelleren på Powerhouse innimellom alle rør og mikkmakk senere alltid skal skryte av; at denne varmepumpa i kjelleren, den er i sin egen klasse. Prisbelønt i Europa, til og med.

En kilowatt strøm, gir nesten fem kilowatt varme, brukte han å si. Som han nå med største glede kan legge til; at i Lindesnes er det et bygg som får sju kilowatt ut.

– Det er jo dette som var hele poenget med Powerhouse: Å spre og videreutvikle slike innovative løsninger, sier Jenssen.

Denne varmepumpa på Powerhouse er den som også sørger for at radiatorene til BI-studentene fores med 50 graders vann, et vann som kommer i retur femten grader kaldere og som tar jobben med å varme opp gulv og ventilasjon i Powerhouse. En pumpe med ammoniakk som produserer mer energi til bygningen enn det de tre tusen kvadratmeter med solcellepaneler får til.

Men ikke bare det. Gangbrua i betong var alt bygget i 2009. Den er viktig for folket, og strekker seg fra Brattørkaia, over jernbanelinjene og leder rake veien inn til bysentrum. Eller i motsatt fall: ut mot lyset og fjorden. Gangbrua må ha sin tilførsel, den også. Det er ikke kun vått i Trønderhovedstaden. Det blir like ofte kaldt, noen ganger bikkjekaldt. Da må alle disse varmekablene få sin strøm. Hvis ikke, kan det gå galt når gangbrua blir til en skøytebane.

Hjelp skulle komme fra uventet hold. En bonde på Byneset hadde eksperimentert med å lagre energien fra sol og vind, men nå var batteriet hans til overs. Det ble plassert mellom Rockheim og passivhuset der Miljødirektoratet og sykkelbutikken holder til. Av sikkerhetshensyn.

Og høsten 2024, står en serie med avanserte batterier i kjelleren på Powerhouse.

Med sensorer som forsyner hele Brattørkaia med strøm. De elektriske bussene, med mulighet også for lading av hurtigbåter, kanskje også landstøm for cruiseskip.

En bydel i pluss. Med flyt av solkraft og fornybar varmeenergi mellom bygg, buss, båt og kjølelager. Men så var det regelverket fra 1971, da.

– VI VAR IKKE SIKRE PÅ Å LYKKES

– Det var sikkert godt tenkt da, men ikke særlig moderne. At alle produsenter av strøm måtte være større kraftverk, sier Nassvik.

Nassvik snakker om 1971, det året det skjedde en hel del, blant annet at Intel lanserte den første mikroprosessoren og Per Borten gikk av som statsminister, men det Nassvik nok tenker mest på er at samme år gikk kraftprodusentene her til lands sammen og etablerte en kraftbørs for salg og kjøp av overskuddskraft. Samkjøringen, som ordningen som eierne av kraftverkene navnga foreningen, var en forlengelse av samarbeidet de hadde alt inngått på begynnelsen av 1930-tallet. Dette samarbeidet hadde sine gode grunner, men ikke optimal for nye løsninger med små og lokale kraftprodusenter, mener Nassvik. Det var ikke lov å utveksle strøm mellom bygg med ulike gårds- og bruksnummer. I stedet må strømmen først selges og kjøpes tilbake for en dyrere penge. En ny ordning er imidlertid vedtatt, en hel del takket være dette byggeprosjektet. Energidepartementet har ønsket å se på om det finnes muligheter for å legge mer til rette for deling av fornybar strøm.

– I begynnelsen kalte noen nettselskaper oss for snyltere, fordi vi ikke betalte nettleie ved at vi kjøpte mindre strøm. Det var for så vidt riktig. Siden ble det innført en effekttariff. Da betaler du for hvor mye strøm du bruker eller kan bruke på en gang, sier Nassvik.

En septemberdag i 2019, sto Powerhouse ferdig. Med solceller på taket og verdens mest effektive varmepumpe i kjelleren. Et bygg som nå deler på overskuddet.

– Det ble sikkert femti forskjellige utkast til sammen, forteller Hegli, som på denne tiden jobbet i Snøhetta.

Hun er glad for at bygget ble slik det ble. Powerhouse, altså. At det til og med ble bedre ettersom det ble lavere enn først tenkt.

– Som arkitekt er en alltid på side med oppdragsgiveren, men vi merket at forankringen i kommunen var for dårlig. Det var høyt teknologifokus, nytt formspråk og fremmed språkbruk, der jeg tror retorikken ikke traff og bygget ble en fremmed fugl, sier Hegli før hun tilføyer:

– Vi var slett ikke sikre på at vi kom til å lykkes.

Bygget har ikke en eneste rett vinkel. Det er kompakt. Som en morter stilt litt på skrå. Går du over gangbrua som leder inn mot bysentrum og snur deg i Søndre gate, er det ikke lenger et helt rundt null-tall i midten. Det får så være. Naturen har sine former, og artiumen skinner som en appelsin.

Likevel: «Less is More»-paradigmen holdt heller ikke helt inn. Det er en detalj som Jessen i Skanska irriterer seg over, selv om Powerhouse ble tildelt prisen «Årets prosjekt 2019» av det nasjonale kompetansesenteret for fremtidens prosjektprosesser ved NTNU. De datastyrte bryterne som registrerer folkene der inne. Lyset slår seg av og på slik det skal. Det sparer strøm, det er ikke det. Men bevegelsessensorene er aktive også om nettene når det ikke er folk der. Det krever sin strøm, det også.

Ved juletider i 2023 kom tre smartinger fra Chicago. De ble møtt med tjue minus. Mens de hutret og frøs, gjorde de noe med lyssystemet. De innførte en funksjon: Deep sleep. Da var lyset slukket. Om natten i alle fall.

De gangene Jenssen tenker stort, tror han ikke at bygget vil bli revet om femti-seksti år.

– Det er i betong. Bygningen kan være her for alltid.

Siden kom det nye Powerhouse. Ett i Porsgrunn i 2020. Regner en med plusshusene Kjørbo og Drøbak Montessorri skole, har Snøhetta bygget fire.

Dette er bygg som viser vei. Ikke nødvendigvis noe alle skal gjøre alltid, men la seg inspirere av. Og jovisst, det skjer.

Byggene på Brattørkaia i Trondheim er bare starten på noe større. For det er slik fremtiden ser ut: Bygg som produserer mer enn det de bruker selv. Og har et bygg strøm til overs, kan en like godt dele på godene.