Det er Zerokonferansen i 2010, og de som har sitt å si om klima er på Gardermoen: Statsminister Jens Stoltenberg, polfarer Børge Ousland og lederen av FNs klimapanel, Rajendra Pachauri. Pluss litt stjernedryss fra mannen bak Live Aid, Bob Geldof. Den sulamitten.

På scenen står Svein Richard Brandtzæg, daværende konsernsjef i Hydro. Han snakker varmt om plusshus i Europa. Det er bygninger som i løpet av sitt liv på kloden produserer mer energi enn det som går med til å produsere materialer, bygge, drifte og til sist rive det hele ned igjen.
Brandtzæg legger ut om testsenteret sitt i den knøttlille kommunen Bellenberg sør i Tyskland: En futuristisk bygning kledd i aluminium og solceller. Med en høyteknologisk varmepumpe som gjør at bygget produserer fem ganger så mye energi som den forbruker.

Midt i presentasjonen, bryter Einar Håndlykken inn. Han er Bellona-lederen som startet Zero på begynnelsen av 2000-tallet.

– Det er veldig fint det du prater om, begynner Håndlykken, henvendt til Hydro-sjefen, før han legger til:

– Men hvorfor får vi ikke slike norske bygg?

Enova på scenen

Det blir stille et øyeblikk, før de begynner å snakke til hverandre på scenen. Om at det kanskje kunne være mulig å få til en bygning som viste vei. Gjort mulig av de aller klokeste hodene.

Håndlykken kikker utover forsamlingen.

– Jeg syntes jeg så Nils Kristian Nakstad her i stad. Du er vel ikke tilfeldigvis i salen? spør Håndlykken.

Jo da, Enova-sjefen tar et steg opp på scenen, og får en mikrofon i hånden.

– Ja, det er mulig, begynner Nakstad.

– Vi ønsker at de tøffeste og de mest ivrige når målene sine, forsikrer Enova-sjefen, før han legger til:

– Og jo høyere ambisjoner en har, jo høyere er støtten.

Tre på rams

Et drøyt år etter Zerokonferansen, få uker før jula ringte inn i 2011, var det ikke tegnet en eneste strek på det som skulle bli Powerhouse på Brattørkaia i Trondheim. Men noe hadde tross alt skjedd. Rockheim hadde reist seg opp fra det som tidligere var et mel-lager. Samtidig var det satt i gang store planer for resten av byggene som også skulle få æren av å stå med utsyn mot Munkholmen og Trondheimsfjorden.

På nabotomta til rockemuseet var det planlagt et passivhus (se faktasak). Oppvarming og kjøling skulle gjøres av en svær varmepumpe som sugde varmen fra sjøen, førti meter under havflata. På taket skulle folk med grønne fingre plante naturtorv som sinker både regn, slaps og snø på sin ferd nedover, og sørge for å gjøre livet mindre kaotisk på bakkenivå når himmelens sluser åpner seg for fullt. Noe det gjør ofte nok i Trøndelag, skal sies.

Alt i alt; top notch på den tiden.

Enova på scenen

Det blir stille et øyeblikk, før de begynner å snakke til hverandre på scenen. Om at det kanskje kunne være mulig å få til en bygning som viste vei. Gjort mulig av de aller klokeste hodene.

Håndlykken kikker utover forsamlingen.

– Jeg syntes jeg så Nils Kristian Nakstad her i stad. Du er vel ikke tilfeldigvis i salen? spør Håndlykken.

Jo da, Enova-sjefen tar et steg opp på scenen, og får en mikrofon i hånden.

– Ja, det er mulig, begynner Nakstad.

– Vi ønsker at de tøffeste og de mest ivrige når målene sine, forsikrer Enova-sjefen, før han legger til:

– Og jo høyere ambisjoner en har, jo høyere er støtten.