Spørsmål og svar

I et slikt tilfelle må man søke som et konsortie. Det vil fortsatt være ett selskap som står som søker, og alle selskap som er med i konsortiet må oppfylle de overordnede kravene i vilkårene for støtte.  

I dette støtteprogrammet er det satt et krav til at bunkringsanlegg må ha en installert bunkringskapasitet for ammoniakk på minimum 100 tonn/t, og en lagringskapasitet tilsvarende minimum 1000 m3 nedkjølt ammoniakk.  Kravet er satt basert på markedets tilbakemeldinger om hva som er ansett å være et adekvat bunkringsanlegg for de første fartøyene. Utover dette kravet vil det være de prosjektene som medfører de laveste investeringene som vil motta støtte. 

Prosjekter som jobber med mindre piloterings og demonstrasjonsprosjekter kan eventuelt søke om støtte gjennom støtteprogrammet «Teknologi for bærekraftige energibærere» eller «Pilotering av banebrytende klimateknologi». 

De tekniske kravene er minimumskrav. Basert på Enovas innsikt i markedet er ikke bunkringshastighet og lagringskapasitet dimensjonerende for de totale prosjektkostnadene, og høyere krav til kapasitet ville gitt uforholdsmessig stor risiko for å ekskludere gode prosjekt, eller overinvestering i unødvendig kapasitet. Markedet ansees for å være best på å sette den endelige bunkringskapasiteten selv, innenfor den gitte rammen.  

Dette er et krav gitt av det alminnelige gruppeunntaket i statsstøtteregelverket (GBER), og bekreftelse på etterfølgelse av dette kravet er en forutsetning for at Enova kan gi støtte. Mottakere av støtte har selv ansvar for å etterleve dette kravet.  

Dette har flere formål. Et av hovedmålene for Enova er å gi støtte til de prosjektene som trenger lavest påslag på ammoniakkprisen for å lykkes. Ved å gi informasjon om forventet kjøps- og salgspris kan man også se påslaget. I tillegg brukes tallene inn i beregning av lønnsomhet. Sist, men ikke minst er forventningene til kostnad og prisutvikling viktig informasjon for å kunne sammenlikne prosjekter og for å danne et bilde av ammoniakkens konkurransekraft i tiden fremover.  

Man kan utforme sin egen intensjonsavtale, men må fortsatt adressere krav til intensjonsavtale som er beskrevet i “Vilkår for støtte” og som er inkludert i delte maler. 

For å bygge oppunder den første fungerende verdikjeden for ammoniakk er sannsynliggjøring av et kundegrunnlag viktig. Intensjonsavtaler er ikke perfekt, men er allikevel den beste indikasjonen Enova kan innhente på at aktørene i verdikjeden har gjennomført konstruktive samtaler om samarbeid. Minimumskravet skal sikre at alle søkere har noen mulige kunder på kort sikt. Rangeringen på intensjonsavtaler skal favorisere prosjektene som best støtter oppunder den gryende verdikjeden. 

Mange passasjerfartøy går i fast rute med høy frekvens og kan påvirke antall målte passeringer uforholdsmessig mye, sett i forhold til det kundegrunnlaget de representerer for bunkringsanleggene. Dette utelukker ikke passasjerskip fra å søke om støtte.  

• Enova ønsker å bruke offentlige støttemidler effektivt. Rangering også på kostnader skal sikre at de prosjektene som har de smarteste konseptene for å adressere et tidlig marked får støtte i første rekke. 
• Enova bruker her ikke omsøkt støtte som parameter. Mens totale kostnader kan verifiseres med tilbud, vil omsøkt støtte gi insentiver for å søke om for lite støtte og i neste runde flytte kostnader over på ammoniakken som bunkres. 
• Videre kunne man sett for seg en kostnadseffektivitetsbrøk, men Enovas markedsarbeid viser at parametere for ammoniakkbunkring ikke egner seg for å regne ut kostnadseffektivitet, slik som kroner/lagringskapasitet. Ingen slike parametere er store nok og viser kvaliteten på et prosjekt godt nok til å kunne brukes uten stor fare for feilaktige insentiver.