Statsministerens nyttårstale i 2050

Statsministerens nyttårstale i 2050 er et tenkt tilbakeblikk på de grepene vi måtte ta for å få til de forandringene som viste seg nødvendige på veien mot et livskraftig lavutslippssamfunn.

Publisert 01.01.2050 av Enova

Følgende er et utdrag fra rapporten Framtidsbilder: Det norske lavutslippssamfunnet 2050.

Norge hadde et godt utgangspunkt for en omstilling til lavutslippssamfunnet de første tiårene etter årtusenskiftet. Kraftsystemet var i hovedsak vannkraftbasert og sikret dermed et grønt og høyst regulerbart utgangspunkt for videreutviklingen av energiforsyningen.

Landet stod også i en svært gunstig ressurssituasjon mer generelt: et relativt stort land- og havareal med betydelige naturressurser. Skog og hav representerte ikke bare energiressurser, men også økologiske ressurser med et potensial som fikk stor betydning mot 2050. I takt med økende knapphet på økologisk baserte ressurser i det globale bildet, vokste den strategiske betydningen av dette ressursgrunnlaget.

I en verden med økende usikkerhet har Norge i hele perioden framstått med stor politisk stabilitet. Klimapolitikken har fått økende oppslutning og legitimitet, og den tverrpolitiske enigheten har lagt grunnlag for en langsiktig, målrettet og forutsigbar nasjonal klimapolitikk, uavhengig av skiftende regjeringskoalisjoner. Norge ble i perioden en enda sterkere pådriver for internasjonale politiske virkemidler som tydeliggjør de reelle kostnadene ved karbonutslipp og overforbruk av ressurser, både gjennom reguleringer og markedsmekanismer.

Sterke statsfinanser som resultat av det norske oljeeventyret, og en god forvaltning av disse, ble en viktig forutsetning for vår evne til en grønn omstilling. Olje og gass fortsatte som en viktig inntektsgivende sektor ut i det grønne skiftet, men næringen ble etter hvert skalert betydelig ned. Dette skjedde ikke primært som følge av politiske vedtak i Norge, men fordi de grønne alternativene vant terreng i de internasjonale markedene og dermed reduserte etterspørselen etter olje og gass.

De grønne alternativene vant terreng i de internasjonale markedene og reduserte dermed etterspørselen etter olje og gass.

Kunnskap var en annen strategisk faktor i omstillingen mot lavutslippssamfunnet. Utdanning, forskning og innovasjon med basis i Norges ressursmessige fortrinn skapte løsninger og verdiskapning som vi kunne ta med over i lavutslippssamfunnet. Til tross for en stor bredde og med enkelte svært lønnsomme virksomheter innen dette «grønne» næringslivet, viste det seg vanskelig å fullt ut erstatte bortfallet i offentlige inntekter som oljesektoren bidro med i sin glansperiode.

Like viktig som den teknologiske dimensjonen, var vår tilnærming til de sosiale effektene av overgangen mot lavutslippssamfunnet. Også i Norge så vi at teknologien effektiviserte bort mange arbeidsplasser i tradisjonelt arbeidskraftintensive produksjoner, og med det ble både den norske fordelingspolitikken og sysselsettingspolitikken kraftig utfordret. Partene i arbeidslivet ble etter hvert tvunget til å gripe fatt i denne utfordringen, og de gjorde det på en konstruktiv måte. Vi fikk derfor gjennomført betydelige reformer som sikret og fortsatt sikrer alle en meningsfylt rolle i vårt samfunn.

Det sosiale limet i samfunnet ble ytterligere forsterket ved å stimulere lokale løsninger på ulike problemer innen overgangen til lavutslippssamfunnet. Dyrking av lokale mat- og kulturtradisjoner, lokale energiløsninger, delegering av flere samfunnsmessige oppgaver og beslutninger til lokalt nivå, og en strukturell tilrettelegging av dagliglivet med tanke på økt sosial interaksjon, var sentrale deler av dette bildet.

Den globale politikken for internalisering av kostnader knytta til karbonutslipp og «økologisk fotavtrykk» bidro til å dempe fokuset på materielt konsum, både fordi prisene på råvarer og sluttprodukter økte betydelig, men også som følge av en tydelig endring av etterspørselen mot mer immaterielle goder. Virtuell verdiskaping og betydelig mer materialsmarte forretningsmodeller bidro til dette. Økte materialkostnader bidro også til økende lønnsomhet i gjenbruk og gjenvinning av materialer, samtidig som produkter i økende grad ble designet med tanke på økt levetid og enklere vedlikehold.

Til tross for at omstillingen av Norge til et lavutslippssamfunn i stor grad har lyktes, har prosessen hatt betydelige samfunnsmessige kostnader. Hardest rammet er naturlig nok de industriene som tradisjonelt spilte en sentral rolle i verdikjeder basert på fossil energi. Olje- og gassindustrien (og i utlandet, kull) opplevde fallende etterspørsel og redusert aktivitet, og betydelige deler av de kjente ressursene ligger i dag fortsatt i bakken. Vi fikk imidlertid gjennomført denne nedtrappingen over såpass lang tid og med en såpass høy grad av forutsigbarhet, at vi unngikk både unødig store kapitaltap og sosiale kostnader i prosessen.

Enkelte bensinstasjoner er i dag bevart som lokale kulturminner og sosiale møteplasser.

Den enkeltbransjen i Norge for øvrig som har sett den største omstillingen mot 2050, er bilbransjen og relaterte næringer. Denne omstillingen skjedde som følge av et teknologiskift hvor de etablerte strukturene rundt den «gamle» teknologien (forbrenningsmotoren) gradvis ble bygd ned og erstattet av et nytt teknologisk regime, og hvor en endret tilnærming til markedet for transporttjenester bidro til å redusere selve volumet av denne næringen. Enkelte bensinstasjoner er i dag bevart som lokale kulturminner og sosiale møteplasser, og som representanter for en nærtids historisk epoke som ble bragt til ende.

De typisk forbruksorienterte og trenddrevne næringene fikk vanskeligere rammevilkår, og forbrukerne etterspurte i større grad de materialeffektive kvalitetene ved produktene. Luftfartsnæringens orientering mot stort volum og lave priser nådde toppen på 2020-tallet og har siden måttet tilpasse seg den generelle økningen i energi- og ressurskostnader. Flyindustrien er for øvrig en av sektorene hvor utvikling av alternativ karbonfri motorteknologi viste seg å være mest utfordrende.

Nedenfor kan du lese flere utdrag fra «Statsministerens nyttårstale» i rapporten, fordelt på tre ulike sektorer:

Last ned rapporten hvor nyttårstalen er hentet fra