Transport

Et utdrag fra Statsministerens nyttårstale i 2050, hvor vi tar et tenkt tilbakeblikk fra 2050 på de grepene vi måtte ta for å skape et livskraftig lavutslippssamfunn.

Publisert 01.01.2050 av Enova

Last ned rapporten hvor utdraget er hentet fra

Omstilling av transportsektoren ble en nøkkel i overgangen til lavutslippssamfunnet. Som et resultat av den sentrale rollen sektoren spiller i samfunnet og i våre dagligliv, samt den store andelen av de direkte klimagassutslippene den representerte i de første par tiårene av 2000-tallet, ble transportsektoren raskt symbolet på den norske klimapolitikkens evne til å håndtere klimakrisen.

Sektoren er et godt eksempel på samvirke mellom de prinsipielle strategiene for overgangen til lavutslippssamfunnet. Den teknologiske avkarboniseringen skjedde langs de hovedsporene som avtegnet seg tidlig på 2000-tallet. Elektrifiseringen av kjøretøyparken skjedde raskt. Utvikling i batteriteknologi eliminerte de utfordringene knytta til rekkevidde som de første generasjonene elektriske kjøretøy var beheftet med, og ny materialteknologi reduserte også avhengigheten av etter hvert knappe litiumressurser. Når i tillegg det grunnleggende nettet av ladeinfrastruktur ble komplettert før midten av 2020-tallet, var i praksis all angst for ikke å rekke fram, eliminert. Batteriteknologien møter imidlertid fremdeles noen utfordringer i tyngre kjøretøy. For denne typen kjøretøy har også andre framdriftsteknologier fått en ikke ubetydelig utbredelse. Blant disse alternativene er hydrogen blitt den dominerende teknologilinjen.

En av suksessfaktorene for transportsektoren, er at sektoren i tillegg til avkarbonisering av selve kjøretøyene, også har klart å iverksette de strukturelle tilpasningene som teknologien og samfunnsutviklingen åpnet for. Selvlærende intelligente systemer koordinerer i dag et klima- og kapitaleffektivt transporttilbud for både mennesker og gods. Dette systemet består av både kollektive deler, dvs. rutegående kjøretøy for massetransport, og fleksible behovsstyrte enheter for mer individuelle transportbehov. Sammen med utbredt gange, sykkel og andre enkle transportformer, dekker dette systemet i stor grad persontransportbehovet i bystrøk.

Transport forstås i stor grad som en tjeneste som kjøpes ved behov og tilbys innen rammene av ulike markedsdesign og forretningsmodeller. Behovet for individuelt eierskap av kjøretøy er i praksis eliminert, og heller ikke etterspurt. Unntaket er utenfor byene og de større tettstedene, hvor de autonome systemene er mindre egnet. Her ser en også i 2050 en viss utbredelse av individuelt eide biler.

Til tross for at sirkulærøkonomien har bidratt til å dempe volumet i godslogistikken, er behovet for frakt av gods fremdeles betydelig. Ulike modi for frakt og distribusjon er i bruk. Distribusjon av varer og retur av materialer skjer hovedsakelig med elektriske og hydrogenbaserte kjøretøy (biler) som driftes med intelligente og selvstyrte logistikksystemer. Integrert i disse systemene er også dedikerte anlegg for batterilading og framstilling av hydrogen basert på solenergi. Mange av disse logistikksystemene driftes dermed uten ekstern tilførsel av energi i sommerhalvåret.

Lengre transporter av gods er basert på jernbane (elektrisk drevet) og sjøfrakt. Maritim sektor har rent teknisk vært en større utfordring å avkarbonisere enn veitrafikk, så her er det ulike løsninger som har vunnet fram. Elektrifisering og batteridrift er den primære teknologien for rutegående fartøy og kortere frakter. På lengre ruter er hydrogenbasert framdrift mest utbredt, men vi ser også at nye effektive skrogkonstruksjoner, i kombinasjon med materialteknologiske innovasjoner, har gitt seilskip en kommersiell renessanse. Disse skipene er kostnadseffektive på lange frakter.

Innen luftfart har utfordringer knytta til energitetthet vist seg å være en reell barriere mot innføring av elektrisk og hydrogenbasert framdriftsteknologi. I 2050 har imidlertid batteriteknologien muliggjort ren batterielektrisk drift av kortere flygninger. Vi finner derfor en kommersiell innenlands luftfart med basis i elektriske fly, både i Norge og ellers i verden. Interkontinentale flygninger krever imidlertid fremdeles hovedsakelig flytende karbontette drivstoff. En stor del av den begrensa globale produksjonen av flytende biodrivstoff nyttes i dette segmentet av luftfarten. Flyreiser er blitt betydelig dyrere for folk flest enn tidlig på 2000-tallet, og den store volumveksten av fritidsreiser med fly vi så i denne perioden er blitt betydelig reversert. For lengre reiser innenlands og til kontinentet foretrekker de fleste jernbane. Norge var en foregangsnasjon for introduksjon av elektriske kjøretøy på tidlig 2000-tall. Selv om vi heller ikke i 2050 har en egen kjøretøyindustri, har norsk teknologi gitt viktige bidrag til avkarboniseringen av transportsektoren, både innen hydrogenkjeden og generell materialteknologi.