Bygg og bolig

Et utdrag fra Statsministerens nyttårstale i 2050, hvor vi tar et tenkt tilbakeblikk fra 2050 på de grepene vi måtte ta for å skape et livskraftig lavutslippssamfunn.

Publisert 01.01.2050 av Enova

Last ned rapporten hvor utdraget er hentet fra

En tidsreise fra 2017 til 2050 vil vise at hovedstrukturen i bygningsmassen, naturlig nok, er gjenkjennbar. I byene, og delvis i bygdesentra, ser vi imidlertid også en betydelig transformasjon av bebyggelsens uttrykk. Det vante inntrykket av romslighet og homogenitet i den sentrumsnære bebyggelsen er erstattet av en følelse av mer diversitet og tetthet, ved at mange tidligere åpne rom nå er blitt bygd igjen, eldre bygninger er ombygd, og variasjonen i bygningenes uttrykk er blitt større. Samtidig er andre rom og korridorer åpnet opp i tråd med lavutslippssamfunnets orientering mot en økt «flerfunksjonell» bruk av byarealene. Mennesker i ulike aldre på vei til og fra ulike gjøremål, preger bildet. En legger også merke til det lave støynivået og det fysiske fraværet av biltrafikk.

Et trenet øye ser at mange av bygningene har systemer for høsting av solenergi integrert i fasade/vinduer eller tak. Mindre synlig er de strukturelle nyvinningene som preger bygningsmassen, og de avanserte systemene for energimessig samspill mellom bygningene i dette kvartalet. En strukturell analyse av de nye bygningene ville avslørt at de har en overraskende slank konstruksjon, et resultat av en vellykket norskledet forskningsinnsats på nye superisolerende og klimasmarte bygningskonstruksjoner. I kombinasjon med at materialene som brukes i nye konstruksjoner er utviklet med tanke på et lavest mulig totalt klimafotavtrykk, er det utviklet en svært ressurseffektiv og klimanøytral byggepraksis. Kontrasten til de eldre bygningene er slående. Disse eldre rehabiliterte bygningene er også energieffektive i drift, men de tykke veggene gir inntrykk i retning av noe tungt og massivt i sammenligning.

Mer revolusjonerende enn byggepraksis, er måten bygningene snakker sammen på. Bygningene i dette nabolaget opptrer som et «team» i energisystemet, og søker sammen å ha en mest mulig forutsigbar og optimalisert utveksling av kraft mot det «eksterne» strømnettet. For å oppnå dette koordinerer teamet de ulike lastene i bygningsmassen som er egnet for slik styring, ofte også assistert av den batteriressursen som nabolaget besitter. Også på dette området har teknologien muliggjort et smart lærende system som har bidratt til en kostnadseffektiv drift av kraftsystemet.

Det var for øvrig ikke teknologien alene som representerte den største barrieren mot det dypt integrerte smarte energisystemet. Flere uheldige episoder med datahacking og uautoriserte inngrep satte fokus på sårbarheten til disse komplekse systemene. Mange ble skeptiske til å eksponere sitt daglige privatliv mot et eksternt system gjennom de mange apparater og elektroniske gjenstander som er «online». Etter ulike myndighetstiltak, bl.a. en tilstramming av kravene til datasikkerhet, ble denne skepsisen etter hvert overvunnet og teknologien kunne implementeres.

Den fleksibiliteten i energisystemet som dette nabolagsteamet er en representant for, er resultat av en ønsket utvikling. Den primære motivasjonen var å dempe topplastene for å optimalisere effektutnyttelsen i kraftnettet, som alternativ til betydelige investeringer i ny nettkapasitet. Kombinasjonen av energigjerrige bygningskonstruksjoner, smart laststyring og distribuert strømproduksjon med lagringskapasitet, har vist seg ikke bare å ta ned effekttoppene, den har også bidratt til en betydelig generell senking av lastkurven og dermed etterspørselen etter energi fra de sentrale vann- og vindkraftverkene. Denne markedsutviklingen kommer den kraftkrevende industrien til gode, og bidrar til større fleksibilitet i utvekslingen av elektrisitet mot kontinentet.

Den vellykkede integreringen av bygningsmassen som en aktiv medspiller i energisystemet, ble en nøkkel til omstillingen til lavutslippssamfunnet. En like viktig faktor er knyttet til den rene energiytelsen til bygningsmassen. Gjennom 2020-tallet skjedde det, som følge av ulike endringer i rammevilkår, virkemidler og markedstrender, en betydelig økning i rehabiliteringsaktiviteten i norske bygninger. I tillegg ble ambisiøs energioppgradering en selvsagt del av en slik rehabilitering. Som følge av denne utviklingen er godt over halvparten av den norske bygningsmassen i 2050 oppført eller energioppgradert etter 2020.

En urban fortetting har bidratt til en betydelig økt utnyttelse av bebygd areal, og behovet for omregulering og bebygging av landbruksareal eller annet ubebygd areal har blitt betydelig redusert. Vi ser i 2050 i tillegg resultatet av en utvikling mot mer effektiv arealutnyttelse også av selve bygningsmassen. Gjennomsnittlig boligareal, både per boenhet og per person, har gått ned. Nye eneboliger bygges bare unntaksvis, og både leilighetsbygg og kontorbygg utformes med tanke på arealeffektivitet. Dette er oppnådd gjennom tiltak innen både skattepolitikken og reguleringer innen byggsektoren.