Kaya-identiteten

For å redusere framtidige klimagassutslipp må vi vite hvorfor de oppstår. En måte å framstille drivkreftene som skaper utslipp er gitt av Kaya-identiteten.

Publisert 14.12.2017 av Per Ivar Helgesen

Folk trenger inntekt for å forbruke goder. Å skape inntekter krever energi. Bruk av energi driver utslipp. Befolkningsvekst og økt forbruk skaper også mer utslipp.

Kaya-identiteten dekomponerer utslipp av CO2 i relevante faktorer: befolkningsstørrelse, økonomisk velstandsnivå, energiintensitet i økonomien og utslippsintensitet ved energibruk.

Kaya-identiteten.PNG


Disse drivkreftene endrer seg over tid. Elbiler og hydrogenbusser reduserer for eksempel utslippene når vi bruker energi til transport. Teknologiske fremskritt kan gjøre at vi bruker mindre energi for å utføre samme arbeid som før, eller at arbeidet kan utføres med mindre utslipp av klimagasser.

For to av drivkreftene må vi regne med økning fram mot 2050. Jordens befolkning forventes å stige fra dagens 7,3 milliarder til over 11 milliarder i 2100. I tillegg ønsker vi økonomisk vekst for å tillate fortsatt økning av velstandsnivået.

Totalt ser vi at to faktorer bidrar til økte utslipp (befolkningsvekst og velstandsøkning), mens de to faktorene energiintensitet og utslippsintensitet kan dra utslippene i riktig retning. Dette krever teknologiske fremskritt og innovasjoner.

Bruk Kaya-identiteten og vurder hvilke endringer som må til

Utviklingen i de globale driverne

Kaya-figur-1a.PNG

Figur 1a. Globale utslipp av CO2, sammenlignet med 1990-nivå.

Kaya-figur-1b.PNG

Figur 1b. Utvikling i globale utslippsfaktorer, sammenlignet med 1990-nivå.

(Figuren er basert på data fra IEA. CO2-utslippene kommer fra brenselsforbruk.)

De globale trendene er svært tydelige – befolkning og velstand øker, utslippsintensiteten har holdt seg på samme nivå siden 1990, mens energi utnyttes stadig mer effektivt. Den samlede effekten er at CO2-utslippene har økt med 60% siden 1990. Håpet fram mot 2050 er at utslippsintensiteten kan synke på samme måte som energiintensiteten, fordi verdenssamfunnet etter Paris-avtalen kan tenkes å samarbeide om ordninger som priser utslipp. Hittil har det stort sett vært gratis å slippe ut klimagasser. En annen endring er at befolkningsveksten vil avta. Dersom tekniske fremskritt kan redusere utslippsintensiteten og velstandsnivået i større grad kan stabiliseres, så vil CO2-utslippene kunne gå ned sammenlignet med 1990. Siden vi kan være ganske sikre på at befolkning og velstandsnivå kommer til å stige, så vil det kreves betydelige forbedringer av utslippsintensiteten for å nå målsetningene fra Paris-avtalen.

Kaya-figur-2.PNG

Figur 2 Hvordan oppnå reduksjon av klimagassutslipp

Utviklingen i Norge

Utviklingen i Norge har de samme hovedtrekkene som for de globale driverne, men de norske utslippene av klimagasser har hatt mindre prosentvis økning etter 1990 enn de globale utslippene. Dette kommer av at hver av de fire faktorene har hatt mindre relativ økning enn i verden som helhet. Forbedring av energiintensitet og utslippsintensitet har veid opp mot økningen i velstand og befolkningsveksten. I sum ligger utslippene av klimagasser på omtrent samme nivå som i 1990:

Kaya-figur-3a.PNG

Figur 3a. Utvikling i norske klimagassutslipp, sammenlignet med 1990-nivå.

Kaya-figur-3b.PNG

Figur 3b. Utvikling i norske utslippsfaktorer

Men hvordan skal da utslippene reduseres? Også i Norge forventer vi befolkningsvekst, og vi ønsker stadig høyere velstand. Politikerne legger opp til en årlig økonomisk vekst, noe som må forventes å trekke opp utslippene av klimagasser. For å redusere utslippene må vi basere oss på teknologiske forbedringer og innovasjoner som forbedrer energiintensiteten og utslippsintensiteten. 

Kaya-figur-4.PNG

Figur 4. Hva må til?

I figur 4 har vi tegnet et mulig forløp, der Norge skal oppnå to tredeler av de nødvendige utslippsreduksjonene innenlands. Løsningen vi skisserer i figuren er at utslippsintensiteten forbedres radikalt, og at energiintensitet forutsettes å følge samme gode utvikling som fra 1990 til 2016.

Andre forutsetninger for figuren: I 2030 skal Norge ha redusert sine klimagassutslipp med 40 % sammenlignet med utslippene i 1990. Det tilsvarer at de norske utslippene i 2030 må reduseres med 26,7 % sammenlignet med 1990-nivået. Dersom vi antar at samme prosentvise reduksjon oppnås hvert år, kreves en årlig utslippsreduksjon på 2,42 %.

I 2050 skal Norge ha redusert sine klimagassutslipp med minst 80% sammenlignet med utslippene i 1990. Dersom to tredjedeler av denne reduksjonen skal tas innenlands, betyr det at de norske utslippene i 2050 må reduseres med 53,3 % sammenlignet med 1990-nivået. Det viser seg at den årlige utslippsreduksjonen på 2,42 % for å oppnå 2030-målet også er tilstrekkelig til å nå 2050-målet. Befolkningsutviklingen i figur 4 er basert på i SSB’s befolkningsframskrivning (hovedalternativet MMMM). Velstandsutviklingen i figur 4 er basert på 2,5 % årlig vekst i BNP (den årlige BNP-veksten mellom 1990 og 2016 har vært på 2,5 %, mens årlig BNP-vekst mellom 1970 og 2016 har vært 3,0 %).