Utfasing av fossil varme

Fossil energibruk i industrien knytter seg i hovedsak til å dekke varmebehov og svært ofte finnes det alternative løsninger som kan dekke de samme behovene. Det kan være biokjeler basert på flis pellets eller briketter, varmepumper som henter varme fra overskuddsvarme eller fra omgivelsene, eller solfangere.  

Utfasing av fossile brensler til varmeformål er et helt nødvendig grep for at Norge skal nå sine målsettinger om kutt i klimagassutslipp fram mot 2030, og det er grep som kan tas med tilgjengelig teknologi. 

Eksempel biokjel for fast biobrensel i næringsmiddelindustri: 

En typisk næringsmiddelbedrift har ofte stort behov for varme – på flere temperaturnivå. Det kan være til oppvarming av rom, til produksjon av vaskevann og til selve prosessen – for eksempel koking eller inndamping. Ulike varmebehov kan kreve ulike teknologier. Når det er behov for svært høye temperaturer, vil ofte konvensjonelle varmepumpeløsninger ikke strekke til og biokjel kan være et godt alternativ. 

Enova har støttet omlegging av flere næringsmiddelbedrifter, eksempelvis anlegget ved Tine Jæren. Der har Norsk Bioenergi inngått avtale med Tine om et flisfyringsanlegg som skal erstatte eksisterende gasskjele. Dette er et svært stort anlegg som kvalifiserte inn under Enovas fjernvarmesatsing, men tilsvarende løsninger i mindre skala vil finne plass innen Varmesentraler eller Klima og energisatsinger i industrien. 

Eksempel sjøvannsvarmepumpe for mekanisk industri:

Mekanisk industri er virksomheter innen jern- og metallindustri. Disse har både maskinverksteder og ett eller flere eller spesialverksteder som for eksempel smie, sveiseavdeling, plateverksted, skipsbyggeri mm. Typisk her er at det varmebehovet ikke er nødvendigvis er knyttet til høye temperaturer og kjent teknologi som sjøvannsvarmepumper kan ofte være en egnet løsning. 

«Fjordkanten mekaniske AS» skal fase ut sin eksisterende oljebruk. De har en gammel og ikke veldig effektiv oljekjel med kapasitet på 3,5 MW som leverer den nødvendige varmen til anlegget og distribuerer varmen med et vannbårent system. Hvert år brennes det 250 000 liter olje for å dekke varmebehovet. Det gir årlige klimagassutslipp på 700 000 kg CO2. Og med oljepris på 10 kr/liter koster det dem 2,5 millioner kroner i året. De vet også at det ligger politiske vedtak om å øke CO2-avgiften jevnt fram mot 2030 og at dette vil bety at kostnadene med oljefyring vil øke betraktelig selv om oljeprisen som sådan skulle holde seg stabil.  Rene karbonavgifter vil dobles fram til da. 

Siden de ligger ved fjorden, kan de erstatte dette med en sjøvannsbasert varmepumpe. Med sjøvann som varmekilde oppnås en relativt jevn temperatur på varmekilden og når de skal ha temperaturer som ikke er så veldig høye får de veldig god effektivitet for anlegget. Med en riktig dimensjonert sjøvannsvarmepumpe på som opererer med en COP på 3 i snitt over året, kan de klare seg med å kjøpe inn ca 550 000 kWh med strøm for å dekke det årlige behovet – og de har nådd null-utslipp og sikret seg mot effekten av framtidige karbonprisavgifter. 

Eksempel bioløsning for asfaltindustri: 

Asfaltnæringen er en storforbruker av olje og gass til sine produksjonsprosesser. Dette er prosesser som trenger høye temperaturer og varmepumpeløsninger vil ikke dekke deres behov. De må se i retning bioløsninger